Fotokred: Jørgen Heisholt Gundersen

– Når du holder en tomat og skjærer den, husker du hva den heter. Det er hele ideen bak Café Vintage, å lære språk på en praktisk måte mens du er i jobb, sier Camilla Bilstad Johannesen grunnlegger av Café Vintage.

Nysgjerrigheten som startet det hele

Camilla har alltid vært glad i å reise og møte mennesker fra ulike kulturer. Hun er utdannet lærer og jobbet blant annet på Sandefjord videregående før hun startet opp Café Vintage. Pedagogikken og mange år med reising har formet henne, men det var en liten episode hjemme på kjøkkenet som satte det hele i gang. Eksmannen hennes er fra Peru, og da han kom til Norge og begynte på norskkurs, kom han hjem etter første dag med en observasjon: bakerst i klasserommet satt det kvinner som hadde vært der i fire år, uten å lære språket.
– Det tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe med. For har du reist fra den ene delen av verden til en annen, har du bein i nesa til å mobilisere ganske mye, for det krever styrke å få til det. Da er du ressurssterk. Så da ville jeg finne ut hva som ikke fungerte. Det var det som pirret nysgjerrigheten min, forteller Camilla.

Et annerledes klasserom

For Camilla var svaret enkelt. Problemet var ikke menneskene. Det var klasserommet. At mange kvinner med innvandrerbakgrunn aldri kom aldri ut i jobb, var ikke fordi de manglet ressurser. Det var fordi opplæringen ikke traff. For tradisjonell klasseromsundervisning passer ikke for alle. Camilla visste at mange av kvinnene var dyktige på kjøkkenet, og det ble utgangspunktet. Hun lagde et annerledes klasserom – ett med kjeler, skjærefjøler og ekte arbeidsdager.
– På Café Vintage er norskopplæringen praktisk, og jobbene er ekte. Kvinnene som kommer hit har ofte flyttet til Norge i voksen alder, har barn og trenger en annen vei inn i arbeidslivet enn den vanlige. Jeg ønsket å bygge videre på det folk kan. Og det funket jo ganske bra, sier Camilla.

En meny som speiler de ansatte

På Café Vintage reflekterer menyen den internasjonale historien til kvinnene som jobber her. Av ulike retter å velge i, kan du finne meze-tapas fra Midtøsten, curry fra Sri Lanka, risfalafel fra Afghanistan og taco fra Sudan. Ukens rett varierer, og skifter i takt med hvem som jobber på kjøkkenet. Over ti år har det blitt et ganske spektakulært spiskammer. Men Camilla tenker på kafeen som mer enn mat. 
– Vi tilrettelegger for møter mellom kulturer. For gjestene som kommer hit for å spise møter mennesker de kanskje ikke er vant til å møte på jobb. Det er også en del av poenget. For integrering handler ofte om det vi lærer i møte mellom mennesker fra ulike kulturer. Selv om du ser annerledes ut, har du noe å bidra med. Det synes jeg er fint å tilrettelegge for, forteller hun.

Stor effekt for hele familien 

Når mor kommer i jobb, merkes det på hele familien. Statistikken viser at barna får bedre skoleresultater, fullfører oftere videregående og kommer selv oftere ut i arbeidslivet. Det handler også om noe så konkret som å ha råd til å kjøpe hus, dra på ferie, og å kunne kommunisere med skolen og fritidsaktivitetene på norsk.
– Det at mamma jobber betyr egentlig ekstremt mye. Det er ofte hun som står for inntekt nummer to i familien. Og det det har stor betydning for å løfte familier som holder på å etablere seg i Norge ut av lavinntekt. De positive ringvirkningene er derfor mange, sier Camilla.

Gode rollemodeller

De som jobber på Café Vintage er ikke bare ansatte. De er bevis på at det går an. For Camilla er noe av det fineste med hele prosjektet, at mødrene som kommer i jobb ikke bare viser vei for egne barn, de viser vei for hverandre.
– Mange kvinner har gått årevis i arbeidspraksis uten å komme videre, uten å forstå hvorfor, uten intervjuer, uten jobb. Så ser de damer som ligner på dem selv som har klart det. Og plutselig føles det å komme i jobb innenfor rekkevidde. De som jobber her er derfor kjempeviktige som rollemodeller, forklarer Camilla.

Avhengig av lokal heiakultur

Café Vintage hadde ikke eksistert uten Sandefjord. Camilla er tydelig på det. NAV, kommunen og det lokale næringslivet er ikke bare samarbeidspartnere – de er forutsetningen. For noen må ønske å åpne dørene, ta imot folk, tørre å ansette og heie på det som skjer.
– Uten en lokal heiakultur hadde det vært umulig å drive dette stedet og samtidig få så mange damer ut i jobb rundt om i andre bedrifter. Så jeg kan skrive under på at det er en ja-kultur her, sier hun.

Uten en lokal heiakultur hadde det vært umulig å drive dette stedet og samtidig få så mange damer ut i jobb rundt om i andre bedrifter.

Ja til å løfte hverandre

Men Camilla hviler ikke. Det er fortsatt mange utfordringer. Særlig er hun opptatt av det voksende utenforskapet blant unge, og familiene som fortsatt strever. For en Ja-kultur handler ikke bare om å åpne dører når det er enkelt. Den handler om tålmodighet, også når det er vanskelig.
– Vi må tørre å se de lange linjene. Passe på at vi er sammen om hvor vi skal, og ikke akseptere at folk faller utenfor. Det må ligge i ånden til ja-kulturen, at vi løfter hverandre opp, sier Camilla.